RAUSHET OG REFLEKSJON MED JNS

jns.jpg
«19. mai slipper Thomas ‘JNS’ Jones platen ‘Takk for alt…’, en åpenhjertet og personlig beretning om de ulike stegene man gjerne går gjennom i et forhold. TIDAL besøkte det fremadstormende talentet i studio for å prate om arbeidsprosess, stil og kidsa nå til dags.

***

Det er en uanstrengt kul og fasjonabel type som møter meg i døra på Tanken i Sandvika en onsdag formiddag. Han er smilende og godlynnet, og jeg tar meg selv i å tenke ”typisk folk fra Hamar!”.

Basert på en stadig voksende ansamling anekdotiske bevis har jeg nemlig for lengst konkludert med følgende: folk fra Hedmark er solide mennesker. Salt of the earth, som det heter på engelsk. Produsent og artist Thomas Jones’ fremtreden later til nok en gang å underbygge min egen teori.

Thomas viser meg rundt på huset, og mens vi beveger oss gjennom intrikate labyrinter av studiofellesskap, øvingsrom og små scener forteller han meg med stor iver om det gode tilbudet Tanken representerer for ungdom i lokalmiljøet. Her finnes det uendelige muligheter for de mellom 15 og 25 som ønsker å drive foto, film, lyd og musikk.

Vi går inn i et avlangt rom hvor mer eller mindre provisoriske studioavlukker ligger vegg i vegg. Her holder en rekke andre norske musikere til, som produsentene Carl Louis, Coucheron, Fröder og Sandvika-rapperen Pasha. Thomas har akkurat gjort ferdig en skisse til det han forklarer skal bli hans neste single. Han spiller den av for meg, en ordentlig feel-good og sommerlig låt. Jeg nikker anerkjennende med, Thomas gliser. Det er tydelig at det er her han trives best, i sitt eget studio, arbeidende med det han kan best.

Han startet tidlig med musikk. ”Jeg har vokst opp i kirka, så jeg har alltid hatt mye musikk rundt meg. Fra jeg var ung av spilte jeg trommer, men det var ikke før jeg begynte å lage egne beats at jeg lærte meg piano. Jeg er helt selvlært!”.

Egentlig var det først og fremst rapper han skulle bli. Insentivet til å produsere egen musikk kom som et resultat av at ingen i Norge drev med trap den gang. Thomas ville rappe over noe som minnet om Atlanta-lyden han selv digget så mye. Dermed oppstod JNS.

For tre år siden deltok han i konkurransen by:Songs, et samarbeid mellom by:Larm og NRK P3, og vant. Thomas hadde produsert debutlåten ‘Hvis du vil’ for den fremadstormende sambygdingen Unge Ferrari, og hadde allerede rukket å få litt luft under vingene. Med by:Songs-seieren begynte hjulene virkelig å rulle for fullt. Premien var en plass i en låtskrivercamp sammen med dyktige produsenter fra hele verden. Snart jobbet han med spennende nye artister som Andreyun, Kaveh og Izabell. Men var det først og fremst som artist Thomas ville drive, eller som produsent for andre?

null l
Produsert av: JNS
23 songs
– Er JNS hovedsakelig artist eller produsent?

Ikke spør, jeg føler ikke jeg er det ene eller det andre. Jeg er like involvert i musikken jeg lager både som produsent og som artist, stort sett er den eneste forskjellen at det er jeg som legger vokal, eller i alle fall at det er på norsk. Jeg er såpass involvert i prosessen uansett, stort sett så er den eneste forskjellen at det er jeg som legger vokal, og at det er på norsk. Jeg hadde egentlig større ambisjoner om å være artist før enn det jeg har nå. Merkelig nok, fordi det skjer jo mer for meg som artist nå enn det gjorde før. Men det handler vel om at jeg har et større mål om å dra til utlandet og leve som produsent enn å leve av å være artist.

– Hva er da forskjellen på å skrive og produsere for seg selv, og det å lage musikk for andre? Er det tydelige skillelinjer mellom de prosessene?

For det første er jeg veldig opptatt av å ha artisten i studio hvis jeg kan. Hvis jeg ikke har mulighet til det så har jeg som regel en klar tanke om hva jeg skal lage for artisten. Det å lage en beat bare for å lage en beat… det gir liksom ikke så mye mening for meg. Når det er sagt så har jeg jo begynt på låter til meg selv som det ikke er blitt noe av, men som andre folk senere har hørt og vil jobbe videre med.

Jeg tror nok jeg jobber best når jeg har en visst type sound i tankene. Ofte spør jeg artistene hva de hører mye på, hva de føler om dagen. Jeg har ikke noe problem med at noen referer spesifikt til en låt de digger – da sier jeg ”fett, la oss gjøre noe i den gata”. Jeg vet jo med meg selv at det uansett blir noe eget. Problemet oppstår når man blir for flink til å kopiere. Det er veldig mange der ute som produserer generiske trap-beats.

Jeg tror en del artister synes det er stas å jobbe med meg fordi de vet at jeg kan ta på meg mange hatter.

pasha-jns-studiotime-zervos_0010-med copy

Thomas har etter hvert beveget seg et stykke fra Atlanta-sounden han først startet med. Han er en allsidig produsent, og begrenser seg ikke til et bestemt uttrykk, verken når han opererer som artist eller som produsent. Mange ble overrasket da de JNS-produserte låtene til Sandvika-rapperen Pasha først dukket opp. ’Around The Area’ og ’Is It Love?’ var som et varmt og friskt pust i en tid hvor hip-hop i stor grad var gjennomsyret av iskald og knallhard elektronisk produksjon.

null l Around The Area
Pasha
Det var alltid klart for meg at det skulle bli en sånn nittitalls-, Fresh Prince, New Jack Swing-vibe. Det som er så kult med Pasha er at han kler det så bra, og det er ingen andre som tenker på å gjøre sånne ting! Og det er funny, når man tenker på de to låtene, som var så New Jack Swing, og så kommer plutselig Bruno Mars ut med New Jack Swing på sitt album – vi var før det! Pasha og jeg jobber litt med å utvikle den sounden videre, bygge noe helt eget på det. Jeg tror en del artister synes det er stas å jobbe med meg fordi de vet at jeg kan ta på meg mange hatter, og det synes jeg er veldig kult. Jeg digger når artister har en plan, noe de har lyst til å prøve. Jeg er åpen for alt, det er bare gøy å prøve ut nye ting!

– Men det er ikke bare upbeat, feelgood-greier du produserer. Flere av dine egne låter er nokså mørke, for ikke å snakke om ting du har gjort for Izabell og Kaveh. Kan man sette fingeren på hva som er en typisk JNS-beat?

Det er godt spørsmål! Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det selv, men kompiser av meg sier at de kan høre hva som er mine produksjoner og ikke. Det er vel sikkert noen elementer som er typiske da. Jeg er veldig glad i nittitalls R&B, og det er jo noe som gjerne kommer til uttrykk. Så er jeg glad i litt sånn varme pianolyder og pads og 808’s og sånn.

Siden jeg har en egen artistgreie hvor jeg får levd ut mine ønsker, så prøver jeg ikke så hardt å ha en egen signatursound når jeg produserer. Jeg tror kanskje det er der jeg skiller meg fra mange andre. Jeg prøver bare å gjøre det som jeg liker på måter som passer den enkelte artisten.

– Men som produsent må det vel være situasjoner hvor man ikke alltid er like enige med artisten om hvilken retning man bør gå?

Ja, og det jeg synes er mest utfordrende er hvis jeg for eksempel er tilstede på en låtskrivercamp, og så kommer det en artist som bare er på en helt annen greie. Man merker at vi er på to forskjellige verdener. Hvordan skal vi klare å gjøre noe som begge liker? Det er en av de viktigste tingene man gjør som produsent, det å klare å finne en fellesnevner, og helst finne det fort! Hvis ikke er du fucked, stemningen blir dårlig. Inspirasjonen er borte. Man må bare unngå å havne i den grøfta i en sånn session.

Før var det norske hip-hop-miljøet en klubb. Nå er det populærkultur.

Når han nå nærmer seg tredveårene er han plutselig som veteran å regne, i alle fall tatt i betraktning den unge alderen til mange nye norske rappere. Allikevel er det tydelig at Thomas ikke trenger noe påskudd for å snakke raust om hvor mye bra som beveger seg i norsk hip-hop om dagen.

Jeg synes nivået der ute i dag er helt vilt! Mye av det tror jeg kommer av at det er ikke lenger er så mye jantelov blant de nye artistene. De lever mer en sånn Instagram-kultur hvor man skal vise seg frem og stikke seg ut. Da jeg var yngre rocket jeg velour-joggedress og alle spurte meg hvem jeg trodde at jeg var. Jeg synes det er en veldig bra ting at folk bare kjører på.

Det er kult at rappere går fra å være rappere til å bli artister! Plutselig spilles Cezinando på P1 og til og med Wenche på 50 digger det! Det er en kul tid i norsk musikk hvor man lar stiler blandes og flere samarbeider på tvers av sjangere.

– Men hva synes du om at de som er unge i dag, de som er født på 00-tallet, plutselig lager throwback 90’s R&B? Tror du de kan historien sin?

Jeg synes bare det er fett ass! Det er mye kjipere når de ikke bryr seg om det. Da føler jeg meg litt gammel, da. Jeg synes bare det er kult, jeg digger jo den estetikken selv!

– Tror du det er lettere for artister å breake i dag, med streaming og sosiale medier?

Det virker jo som det er veldig mye lettere, man har mange flere flater å gjøre seg bemerket i. Men så handler det nok også om at hip-hop har blitt så mye større. Før var de som jobber i store labels bare sånne rockefolk, nå er det plutselig fullt av gamle hip-hop-fans! Det å vite at det er folk i labels som har vokst opp med og digger Dipset, liksom! Det er dritfett!

Samtidig er det nok mange av kidsa som kommer opp nå som ser at alle rapperne dominerer i dag. De ser Future, Drake og så tenker de at de er fashionable og kule, jeg vil også være sånn. Men det er ikke sikkert at de har drivet som trengs for å klare det, da.

origin-17
– Apropos musikk og mote – du er en relativt fasjonabel type selv, og du kler deg alltid i kule retroplagg. Er hip-hop og stil uløselig knyttet sammen i dine øyne?

Jeg synes det henger sammen, men du må jo selvsagt ikke være fashionable for at du skal være bra som artist. Jeg tror nok det er mer fokus på det nå enn det var før. Før var det norske hip-hop-miljøet en klubb, liksom. Vi var utøvere av hip-hop. Nå er det populærkultur. Pluss at jeg har alltid vært fan av de freshe rapperne. For meg har det alltid vært Dipset, det er og var min favorittgruppe, de var alltid de fresheste guttene fra Harlem. Så for meg har det definitivt vært viktig å kle seg bra.

– Hva annet vokste du opp med å høre på?

Det var en blanding av det broren min hørte på, som var mye rock, Foo Fighters og Smashing Pumpkins og sånn, og mye gospel og R&B. Jeg hørte mye på Stevie Wonder, Andraé Crouch, Take 6 og sånn skikkelig 90’s R&B/gospel-shit! Og det er jo virkelig sånn som jeg har funnet tilbake til nå. For to eller tre år siden begynte jeg å hørte på den sounden igjen, og den er jo over alt nå! Folk har begynt å rocke DX7-piano igjen. Det er jo kult for min del – plutselig er mye av det jeg har vokst opp med kult igjen, så da kan jeg bare gjøre det jeg selv digger!

På fredag slippes albumet ‘Takk for alt…’, en dansbar, men samtidig svært personlig plate som ifølge Thomas følger dynamikken i et forhold. Etter å ha jobbet med den i over et år, er det en spent produsent og artist som nå ser frem til slippet.

Det er en kanskje corny ting å si, men musikk er terapi for meg. Dette albumet her er veldig personlig, og det er selvlevd. Jeg er ikke en sånn fyr som skriver om ting som jeg ikke har opplevd. Det er viktig for meg å være ærlig når jeg skriver.

– Hvem er du har øverst på ønskelista di når det gjelder samarbeidspartnere?

Altså, hvis jeg skal drømme stort så er det jo Stevie Wonder, eller Kanye! PARTYNEXTDOOR, og Kehlani er óg på lista. Og så hadde det vært sykt gøy å jobbe med gamle R&B-stjerner.

JNS holder releasekonsert for ’Takk for alt…’ på Dattera til Hagen fredag 19. mai.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s