Hiphop-Holen

Med Pasha i spissen har du en ny generasjon som begynner å rappe på engelsk
igjen

Noen bølger ser man ikke før de slår deg over ende. Forfatteren av ferske «Nye hiphophoder» håper han fikk med seg også litt av fremtiden denne gangen. Det vil tida vise.

– Alt før noen har fått åpna boka har folk vært ute og klagd i sosiale medier. Det har gått på plasseringen av trynene deres, hvor de er på coveret, forteller journalist og forfatter Øyvind Holen.

Boka han snakker om er «Nye hiphophoder», ute på gatene i dag, og frittstående oppfølger til «Hiphop-hoder» (2004), som i seg selv må sies å være en slags milepæl i den norske hiphop-historien som Øyvind Holen siden den gang har vært en slags hoff-kronikør for. Det var tross alt første seriøse forsøk på en samlet fremstilling av den norske historien til en musikkform og en kultur som den gang fortsatt føltes … litt uvant og unorsk for de fleste.

Den nylig fullførte tegneserietrilogien «Drabant» sammen med tegner Mikael Noguchi, som også har tegnet de nevnte trynene, eller bokstavelige hiphop-hodene på forsiden av den nye boka, er et annet eksempel på Holens historiefortellingsbidrag, med sitt fokus på norsk graffitihistorie, samt hovedstadens utelivshistorie, med mer. Kort sagt har fyren levert sentrale bidrag til at det i dag i relativt brede kretser har blitt ganske naturlig å tenke på historien om norsk hiphop som en historie om det moderne, multikulturelle Norge.

Men trur’u de er takknemlige av den grunn, de norske rapperne? Da må du tenke om igjen. Eller … da kjenner du ikke mange rappere, eller tankegangen og handlingsmønsteret deres.

– Flisespikking og sutring er jo det femte hiphop-elementet (med henvisning til den i dag lett arkaiske ideen om hiphop som en samlet ungdomskultur med de fire elementene: rapping, DJ-ing, breakdance og graffiti, journ.anm.). Det så man da den «Takin Ova»-serien kom også. Hovedfokuset blant norske hiphop-folk gikk på hvem som var med og hvem som ikke var med og … har du funnet noen feil i den nye boka forresten?

«Takin Ova», ja, den NRK-sendte firedelte dokumentarserien om norsk raphistorie fra i fjor, som på sett og vis fulgte i fotsporene til «Hiphop-hoder». Her bør det nok, for ordens skyld, påpekes at undertegnede var intervjuobjekt for både Holens opprinnelige bok og for denne NRK-serien, og at den eneste direkte feilen jeg umiddelbart fant ved «Nye hiphophoder» var utelatelsen av «Martin Bjørnersen» som oppslagsord i registeret bakerst i boka denne gangen. Apropos nettopp den typen flisespikking og sutring Holen snakker om. Men det blir jo et par hatter å holde styr på, når man som journalist med bakgrunn som utøver i norsk hiphop, skal intervjue en «konkurrerende journalist» om hans fremstilling av norsk hiphop-historie. Men også posisjonen Holen skriver fra har blitt litt mer utvidet og kanskje også mer uklar, siden sist gang, da han var en klar outsider som observerte miljøet journalistisk utenfra.

For med selve utgivelsen av den første «Hiphop-hoder» ble jo Holen selv en slags aktør, en del av norsk hiphop-historie?

– Jo, det er jo mange som er intervjua her som hadde lest første boka. Det gjorde det litt lettere å få med folk, i hvert fall. På den annen side føler jeg meg fortsatt litt på siden. Det var en stor lettelse å slutte som plateanmelder i 2007. Jeg har innsett at jeg ikke er så veldig opptatt av om det er bra musikk eller ikke.

– Hahaha! Dette er et friskt innsalg av fortellingen om norsk hiphop. «Det er ikke så nøye om det er bra musikk eller ikke».

– Jo, men det er befriende å være musikkjournalist uten å forholde seg til det, jeg tror det er en hemsko for mye musikkjournalistikk. «Er det bra da?» Det sier fortsatt reportasjeledere i redaksjonene. Samma det vel, det er en god historie! For meg er norsk hiphop jobb. Jeg hører ikke på det med glede, jeg spør meg selv: «Er dette spennende? Hva er det de forteller om?» Om det er nytelse jeg er ute etter, hører jeg på amerikansk gangsterrap, eller dancehall og reggae.

Holen mener rollen til musikkjournalisten som «smaksdommer» eller en slags portvokter, i dag nesten har blitt overflødig. Faktisk var dette litt av grunninspirasjonen til den første boka, etter at det norske «hiphop-magasinet» Kingsize lagde et spesialnummer viet norsk hiphop-historie. Der definerte de vekk alt de ikke mente var bra. Multicyde var borte, Ståle Stiil var borte. Om det ikke var «ekte», om det ikke var bra, da slapp det ikke inn. Dette er ikke en fruktbar måte å skrive musikkhistorien på, mener Holen.

Samtidig har motivasjonen for å sette i gang den omfattende prosessen hvor den notorisk grundige researcheren siden 2012 har gjort godt over 200 intervjuer med norske rappere og andre utøvere landet over, med et minst like høyt tresifret antall timer å transkribere fra opptakene på telefonen sin … motivasjonen for alt dette arbeidet med den nye boka var i utgangspunktet visse utelatelsessynder fra den første boka. Hvor det aller såreste punktet for eneren, det som egentlig er utgangspunktet for denne boka, er en viss Chirag Patel. Som i fjorten år har vært såra og vonbroten for at NRK-meteorologen Vidar Theissen var mer omtalt i «Hiphop-hoder» enn Karpe Diem. En gang i 2004 plukker Chirag opp boka, slår opp i navneregisteret bakerst, og finner der tre oppføringer på «Vidar Theisen». Og to på «Karpe Diem». Den gang hadde nok Holen sitt på det tørre, han kunne påpeke at værmelder-Vidar i motsetning til Karpe hadde hatt en førsteplass på VG-lista, med novelty-«rap»-singelen «Heavy Metal» i 1988. Men det skulle ganske snart forandre seg.

– Det var tre klare feilbedømninger i innspurten, tre artister jeg valgte bort. Det var en tilbakeskuende bok, tjue år med norsk hiphop-historie, og på den tida måtte man liksom ha gitt ut et album for å ha prestert noe. Karpe valgte jeg dermed bort, siden de debuterte en måned før deadline. Det var mange som sa «du må ha med Karpe, de kommer til å bli noe». Men de hadde ikke noe ute som var der ennå. Madcon valgte jeg også bort, det så ærlig talt ut som de skulle loke bort hele karrieren sin på det tidspunktet. Og så var det Stargate, som på det tidspunktet hadde gått vekk fra hiphop/R&B og var fullt inne i realitykjøret i England. Men disse tre er jo et perfekt sted å ta opp tråden. Og Karpe ble vinneren. Den eneste norske hiphopgruppa som aldri har hatt noen formsvikt. Alle andres karriere går opp og ned, men deres har gått oppover hele veien.

– Ja, men med en ganske slak, lang kurve i begynnelsen der?

– Ja, og det er sånt folk glemmer. De fikk mye lunkne kritikker og sånt, en lang stund. Men de var de eneste som klarte å komme seg over kneika da svikten i cd-salget rammet norsk hiphop, på dramatisk vis. Karpe var så populære at de klarte å komme seg forbi det. Norsk hiphop var jo nederlagsdømt i 2005, da var det liksom over for norsk rap, nok en gang. Bjørn Rogstad, som jobbet i EMI den gang, sier at han fikk beskjed om å slutte å signere norske hiphop-artister. Fordi ingen kjøpte det i platebutikken. Folk kom bare og stjal coverne!

«De desperate hip-pop-årene,» kaller Holen perioden fra 2005–2009. En periode hvor de etablerte rapnavnene prøvde desperat å bli spilt på radio, for eksempel med duettsamarbeid med Odd Nordstoga eller Idol-vinnere. Erik & Kriss, Karpe og A-Lee var de som knakk koden, og ble spilt på radio. De fleste får det ikke til, så valget blir mellom å gå totalt crossover uten uttelling, eller bure seg inne, sitte på Cracklab eller en annen rap-studiobunker, og spille inn masse låter som aldri blir gitt ut. Det er i dette perspektivet Holen mener ettertiden viser hvor banebrytende Bergenstrioen A-laget og deres «Nokke Feita»-mikstaper var. Den første av disse kom omtrent samtidig med debutalbumet til duoen Tier’n & Lars, der Lars Vaular og daværende makker gikk all inn for å knekke det etablerte platemarkedet. Det var digipack, med dvd, samarbeider med Kenneth Sivertsen og Jan Eggum og dyre videoer. Mens A-laget, deres kompromissløse kompiser fra samme NMG/G-huset-gjeng, ga beng og slapp sine mikstaper gratis, med hjemmemekka cover på de få fysiske eksemplarene. Og selv med Lars Vaulars senere karriere i hu, står «Nokke Feita»-serien igjen som langt viktigere enn Tier’n & Lars, mener Holen.

Han peker på hvordan «Nokke Feita» foregrep mønsteret for hvordan det funker i dag, hvor musikken i hovedsak gis bort gratis, og man bruker sosiale medier for å piske opp engasjement. For når strømmetjenestene kommer, snur det hele litt. Da handler det ikke om å komme inn i mainstream, da må man ut i ytterkantene, og alt blir litt mer ekstremt. Hiphop har alltid vært et uttrykk som har vært egnet til å skape oppmerksomhet; «se på meg, her er låta mi og historien bak». Og en generasjonen nye artister knekker koden og blir personligheter som villig deler av seg selv og musikken sin på nett.

I dag har det å legge ut en låt blitt som å legge ut et bilde på Insta eller en vits på Twitter, du skjønner med en gang om det slår an eller ikke, mener Holen. Hvis låta ikke slår an, dør den med en gang, og om den slår an varer den et par dager, men så er det dødt allikevel.

– I dag får artister som Kamelen, Hkeem eller Dårlig Vane hits helt ut av det blå, og det er imponerende hvor fort det kan gå fra en norsk rapper debuterer på Soundcloud til de spiller på Rockefeller. Før var det prestisje å fylle Rockefeller på egen hånd, du måtte samle halve hiphop-norge på et brett for å få et halvfullt Rockefeller. En gang i året kunne man ha norsk hiphopfest på Rockefeller. Nå har Kjartan Lauritzen solgt ut Rockefeller to ganger, Sushi & Kobe spiller der, Dårlig Vane og Kamelen, til og med Larsiveli har spilt på Rockefeller allerede.

– Når du ramser opp slik, slår det meg at det er veldig få navn fra Oslo?

– Det slår meg også, veldig. I 2004 var Oslo i tet uten tvil, alle dro ned hit. Og Bergen og Trondheim knivet om andreplassen, kanskje med Trondheim litt foran, med egen hiphopfestival og kommunale midler i ryggen. Men de tapte kampen om kommunale midler mot jazz og beslektet musikk. Mens Bergen satset på privat initiativ, med NMG/G-huset i spiss. Igjen har A-laget hatt mye å si, ved at de bestemte seg for å bli i Bergen og bli lokale bakmenn og managere. Bergen hadde ett kapittel i 2004, nå har de vel fem eller seks.

Vi er altså forbi spørsmålet om hvorvidt norsk rap er bra eller ikke, for Holen handler det hele om hvorvidt det er en historie å fortelle. Men da melder et annet spørsmål seg. Er denne historien viktig å fortelle? Eller føyer norsk hiphop-historiefortelling seg inn i en trend med mikrohistoriske prosjekter? Der man for å rettferdiggjøre det at man forteller den snevre lille historien man har valgt å fortelle, det være seg ølbryggingens historie sør for Nildeltaet, eller rapmusikkens utbredelse nord for polarsirkelen, faller for fristelsen til å blåse opp relevansen i et større samfunnsmessig perspektiv?

– Det er klart ikke alle i denne historien er viktige. Men Karpe Diem er i topp tre av Norges største band noensinne, uansett sjanger. Deres historie er viktig! Det viktigste i denne historien tror jeg begynte da Equicez vant Alarmprisen i 2004, og rapperen Cast sa «Nå er det på tide at svartinga begynner å vinne noe her i landet!» Selv har jeg hengt meg litt opp i den pågående debatten om den usynlige minoritetsmannen. Den kom fordi boknorge oppdaget Zeshan Shakar og «Tante Ulrikkes vei». Det skrives masse kommentarer i Dagbladet og Morgenbladet om hvor «de skamløse guttene» er, hvor er deres perspektiv? «Nå må vi gi litt plass til minoritetsmannen.» Men altså … alt dette rappet Karpe Diem om. I 2004. Dette er mer en fallitterklæring for forlagsnorge og boknorge. Arif solgte ut Oslo Spektrum i fjor. Og er det noe sted hvor minoritetsmannen og minoritetsgutten har fått lov til å være noe annet enn kriminell eller asylsøker, er det i norsk hiphop.

– Leo Ajkic snakker om det i boka, han mener norsk hiphop er integrering. I norsk hiphop var norske innvandrere med og starta noe som ikke fantes fra før av. Leo mener han har vært med på å bygge opp noe nytt, og at det er det som skaper tilhørighet. En ny norsk kultur som på sikt kan bli finkultur og en del av det etablerte også, mener han. Og du ser jo hvordan hiphop gjennomsyrer «Tante Ulrikkes vei». VG hadde en sak i sommer, om hvilke områder regjeringen «fryktet mest», i forhold til integrering. Det er de eksakt samme områdene som jeg skriver om i boka mi. Yomi, en 16–17 år gammel rapper fra Stovner, snakket om akkurat dette. Om hvordan det de hadde felles, på Rommen Skole hvor det er unger fra ørten forskjellige nasjonaliteter og kulturer, ble hiphop og R&B. Det var det de snakket om, det var det de ble venner på grunn av og det var det som samla dem. Så jeg har blitt mer bevisst på den der samlende kraften.

– Men «minoritetsmannen» var også litt mer usynlig i den første «Hiphop-hoder»-boka?

– Ja, og det er ikke tilfeldig at jeg begynner denne boka med Holmlia og Benjamin Hermansen-drapet heller. Det er liksom der grupper som Naturlig Fjerne, Danny & Pumba og Equicez samles. Og det største savnet med Tee Productions var vel at de måtte vente til Jesse Jones før de hadde en innvandrergutt i gjengen. Det har vært en veldig endring der, det har snudd veldig. I dag er hiphop den eneste ytringsformen i Norge hvor det er et minus å være hvit middelklassemann. Det var en veldig øyeåpner da jeg var på «Hiphop 101» (rapkurs for Osloungdom med base i bydel Stovner, journ.anm.) for halvannet år sida. Der snakket jeg med en 16-åring som slet veldig med hva han skulle kalle seg som artist. Alle de andre kompisene hans hadde det så enkelt, de kunne bare hete det de het. Yomi, Hkeem, Nalband og Temur. Men han het Kristian! Hahaha. Hiphop har blitt motsatt av klassisk jobbsøkerbunken, hvor utenlandsk navn havner nederst i bunken.

– Du sier at det ganske kjapt etter den første boka ble klart hvilke trender som ikke kom med. Som Karpe, og alt det som starta akkurat rundt da. Nå som den nye boka er ute – er det noe du allerede ser i lufta, noen bølge på vei som du ikke rakk å treffe?

– Jeg håper jo at jeg akkurat rakk å se de, denne gangen. Og det er såpass i støpeskjeen at jeg ikke vet om det er en bølge ennå. Men en påfallende ting er at de som rapper på engelsk er en klar minoritet. Det er Ivan Ave, Mads Veslelia, Kaveh og Pasha. Med Pasha i spissen har du en ny generasjon som begynner å rappe på engelsk igjen. Det er masse tenåringer, en ny trønderbølge med sånne som er vel så mye inspirert av R&B eller Drake, som har det der sjangeroverskridende. Og for disse er det engelsk som gjelder. De har vokst opp på Soundcloud og ser hvor lett det er å nå ut i verden. Som hun Lil Halima, som sitter oppi Bardu og samarbeider med folk i Kenya og USA. Det virker som det internasjonale drivet er tilbake hos den yngste generasjonen.

– Tror du det gir uttelling, kommer det til å dukke opp en internasjonal hit med norsk soundcloudrap, ut av det blå?

– Njaaa, tida vil vise det. Men vi er på et sted hvor man plutselig kan få en hit, selv fra Norge. En annen ting jeg ser er at mange av nykommerne i Oslo kommer fra «Karpe-skolen», det er masse positivitet og alle kommer rett fra videregående med gode karakterer. For ti år siden var det Jesse Jones som lagde gangsterrap fra Haugenstua, nå er det Yomi som lager låter om kjærlighet, uten at det er noe stedsspesifikt i det. Da er det samtidig lett å se for seg at det kommer en røffere bølge med gaterap fra Oslo, blant de aller yngste.

martinb@klassekampen.no

«Nye hiphophoder» er ute i dag på Vigmostad & Bjørke. Det markeres blant annet med panelsamtale på Universitetet i Oslo i dag kl. 17.00, og med slippfest på Paul’s Boutique i Oslo fredag.

Jeg har innsett at jeg ikke er så veldig opptatt av om det er bra musikk eller ikke.

 

Martin Bjørnersen

 

screencapture-web-retriever-info-services-archive-displayPDF-2018-09-24-12_58_31

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s